En innføring i treningsstudio, vs 1.0 beta

Jeg begynner å få veldig lang vei fra sofaen til ytterdøren. Det virker som avstanden blir synlig lengre for hver dag som går. Jeg tror ikke det er snakk om mange dager før jeg kan måle huset i mål framfor kvadrat...

Det er veldig rart. Jeg har det gøy på trening. Jeg merker forskjell omtrent fra gang til gang. Det går an å se at jeg har blitt sterkere bare på tre uker. Jeg vet at det funker, og jeg vet at jeg slutter å være en tjukkas dersom jeg drar på trening etter planen. Allikevel har jeg heller lyst å runde internett, vaske klær, rydde på loftet, tømme kattedoen, luke i bed, sortere sokker - absolutt alt annet enn å bytte klær og gå ut ytterdøren for å oppsøke den lokale djymmen. Jeg prøver å overtale meg selv med å visualisere at jeg er ferdig på trening og den nydelige følelsen som er i kroppen da, men nei. Hjernen min argumenterer tilbake med viktigheten av å rengjøre vannlåser, bytte sengetøy, rydde i roteskuffer osv. 

Jeg kom meg på trening som planlagt denne dagen også. Det tok vel og merke en time før jeg klarte å dra meg bort fra datamaskinen, men jeg gikk. Til og med i bilen, på vei til trening, hadde jeg samtaler med meg selv der jeg foreslo å besøke en venn, gå en tur, handle etc istedenfor å dra på trening... <her vil jeg ha en sånn smiley som klubber seg selv i hodet>.  

På det lokale djymmet i dag var det lite mennesker. Programmet gikk kjapt og greit å gjennomføre. Jeg hadde masse energi og skippet fornøyd ut etter endt økt. Blid og glad og klar for å slå ihjel de resterende timene av søndagen. Jeg lurer på hvorfor i alle dager det er sånn? Jeg vet jo at det er gøy, at det funker og at jeg føler meg frisk og opplagt etter endt treningsøkt. Hvorfor i alle dager prøver jeg da å spolere mine egne planer? Fri vilje er en rar greie innimellom.

Husker du 'Lyckliga Gatan', der Jon Øigarden sin kvinnelige rollefigur er rimelig hyperaktiv og svært opptatt av slikkerieeer?! Der har du meg. Jeg er avhengig av sukker, og er villig til å ofre ganske mye for mitt daglige 'fix'....

Jeg prøvde å forklare lillesøsteren min i går, hvordan det oppleves. De fleste mennesker kjenner til følelsen med "en øl i hver fot". Skuldrene senker seg, man kjenner en antydning til beruselse, og ting kjennes i grunnes veldig greit. Sånn har jeg det med sjokolade. Det er nesten nøyaktig den samme følelsen. Jeg blir lykkelig, avslappet og føler at ting er fintfint når jeg spiser sjokolade. 

I motsetning til de fleste andre så krever det enorm viljestyrke for meg å la være å spise opp alt innholdet i godteskålen. Jeg kan spise til jeg er kvalm/mett, men hvis det er mer igjen, så spiser jeg opp det óg - selv om jeg blir enda mer uvel av det. Jeg evner selvsagt å rydde bort sjokoladen, men ender alltid opp med å følge etter den ut på kjøkkenet eller hvor enn jeg har gjemt den, og så spiser jeg den allikevel. Det er nemlig holdbarhetsdato på sjokolade, og det er viktig at jeg passer på at den ikke blir dårlig der den ligger ensom og forlatt.

I likhet med en alkoholiker, så kan jeg ikke ha sjokolade i huset. Jeg går i så fall og tenker på det hele tiden.  Det eneste jeg klarer å oppbevare og la være å spise med en gang, er faktisk det beste jeg vet; Belgisk konfekt. Mon tro om en alkoholiker klarer å oppbevare en dyr whisky men "må" drikke det som måtte befinne seg av øl i kjøleskapet? 

I dag er fjerde dagen min uten godterier. Jeg vet jeg sa tidligere at jeg ikke skulle begynne å rote det til med maten, og det skal jeg heller ikke. Jeg vet at jeg blir trøtt og sliten av sukker. Jeg vet at jeg ikke burde spise sjokolade nesten hver eneste dag. Dermed har jeg tatt det bort. Jeg vet også, fra tidligere erfaringer, at det er verre å slutte og røyke enn å slutte med sukker. Foreløbig har det gått veldig fint, men mye av grunnen er sikkert fordi jeg er oppmerksom på situasjonen og passer veldig på at jeg ikke blir kjempesulten-må-ha-mat-nå. Jeg vet også at jeg ikke er 'alkoholiker-avhengig' av sjokolade. Jeg kan nemlig, etter å ha holdt meg unna en stund, spise sjokolade igjen og holde inntaket på et normalt nivå. Men å oppbevare sjokolade til fremtidige anledninger.... eh nei.  

(skrevet 11/8) 

- eller NEI! Jeg får jammen spunk og åndenød. I dag var jeg ute og løp - igjen. Jeg hadde brukt formiddagen til å lese ut internett, deretter swiffet jeg gulv og vasket og ryddet litt og så var jeg liksom tom for planer. Så jeg sendte sms til en venninne - som viste seg å være på fjelltur. Jeg kunne ikke være verre, så jeg snørte umiddelbart på løpeskoene. Konkurranseinstinkt har vi ikke sett. Jeg er ofte med i konkurranser ikke en gang jeg selv vet at jeg deltar i.

Jeg løp samme runden som sist jeg ble stukket av et løpedyr. Planen var å gjøre som sist; en sang løp, en sang gå. Men, i dag var P3 på Øyafestivalen og maste noe hemningsløst mellom sangene. Dermed ble det en sang gå og en sang pluss mas med løping. Dessverre (eller hurra!) er den grisedårlige formen min litt bedre nå, så jeg fikk løpt seks ganger, også opp trapper (!) og kjipe oppoverbakker. Jeg følte meg litt som Rocky der jeg peste meg oppover en lang rad med trapper. Jeg lignet nok litt på ham da jeg kom hjem også, rødsprengt og helt på halv åtte.

Hvis noen lurer; nei jeg har ikke machokistiske tendenser. Hadde treningsstudioet mitt vært åpent da jeg fikk for meg at jeg óg skal trene, så hadde jeg heller dratt dit. På time altså. Jeg trente styrke i går, så det utgikk i dag. Men de var lukket, ergo måtte jeg finne på noe annet. Så da ble det 50 minutter med pesing på asfalten. Det er ikke gøy, men om ikke annet så føler jeg meg i det minste veldig flink. 

- Frk. Negativ 

Minus 400 gr på morgenkvisten i dag og vel verdt et blogginnlegg fra jobb.

Jeg burde veldig mye, og deriblant helt sikkert la være å henge meg opp i vekt, og heller fokusere på tapte centimeter og indre ro og andre fornuftige ting. Det skal jeg gjøre siden. Akkurat nå; DETHARFUNKA! *synge* Tenk om det samme skjer i neste uke også?! Se for deg hamsterdance, gang det opp, legg til et enormt smil og du har undertegnedes framtoning akkurat nå. Fine dagen!

 

Jeg er ferdig med de to første ukene på RYP-programmet. Det er så langt jeg har kommet noen gang. Da jeg startet i vår klarte jeg to uker, så skjedde det plutselig alt for mye i livet mitt, og selv om jeg klarte å karre meg på trening innimellom, så ble jeg stående på uke to. Tidlig i sommer prøvde jeg igjen, men da ble jeg surrende rundt på uke 1. Det er nemlig sånn med RYP at om man tar en pause kan man ikke starte opp igjen der man slapp, men må begynne helt på nytt igjen. Jeg skjønner jo hvorfor, gangsperren etter oppstart tatt i betraktning, men det er litt demotiverende å måtte begynne helt på nytt igjen. Jeg får bare passe på at det ikke skjer noe som får meg til å skippe treninger denne gangen også.

Foreløbig følger jeg treningsprogrammet fint. Styrkedelen that is. Løpingen har jeg bestemt meg for at ikke eksisterer, og heller erstattet med mer hverdagsmosjon. Jeg vet godt at det ikke er optimalt, men akkurat nå bryr det meg midt bak. Målet mitt er å komme meg gjennom de 13 ukene og bli sterkere. At jeg ikke blir übertynn og smashing på null komma svix får bare være. Jeg prøver nemlig å overbevise meg selv om at jeg trener for å ikke ha vondt. Jeg mangler bare en forklaring på hva badevekten har med en smertefri tilværelse å gjøre...

Altså, jeg går ikke rundt og har vondt hele tiden. Men, jeg jobber på kontor og får dermed lett vondter i skuldre og nakke. I tillegg har jeg brukket en ryggvirvel tidligere (uten å finne det ut før ved MR flere år senere) som har fått meg til å utvikle en skikkelig slappis-holdning med alt for svai rygg. Det er ikke pent, og i tillegg gjør det vondt hvis jeg har stått og gått mye uten å passe på holdningen min. Derfor trener jeg. Eller, nei. Jeg burde trene av de årsakene, men jeg trener selvfølgelig fordi jeg ikke kan se hoftebeina mine og fordi jeg har valker på ryggen. Jeg driter i hvordan alle andre ser ut - så lenge de er lykkelig; fint for dem! Jeg er ikke, og blir ikke, lykkelig av å bo i en kropp som ikke ligner på min.  

Gnål, gnål. Det jeg skal frem til er nemlig ikke at jeg spyr av å være tjukk, men at jeg har vært flink å trene helt alene, med frivekter, etter en plan - i to uker. Det er tre uker igjen av første del av programmet, og det tror jeg skal gå fint. Foreløbig har jeg ikke gått ned et eneste gram, men jeg har blitt sterkere. I tillegg vet jeg, spesielt av å ha hatt denne bloggen slik at jeg kan se tilbake på gamle innlegg, at jeg går opp i vekt hver gang jeg tar meg sammen. Det jeg mener i dag at er fett og buhu stakkars meg og sånn - et par av de kiloene er trolig væske. Jeg er spent på hvordan det er etter at de neste tre ukene er gått... 

Så for å oppsummere; jeg er flink! Jeg har blitt sterkere! Det er supergøy med så rask fremgang! Jeg svimer og roter ikke lenger i frivektområdet! Jeg klarer å motivere meg selv til å fortsette! Jeg har ikke begynt å rote det til med maten (se innlegget om egenstraff)! Jeg er alt i alt ganske så fornøyet - det kommer bare ikke så tydelig fram alltid. 

med varmt grønnsåpevann etter at man har gått nesten en mil, på asfalt - i gummistøvler. Hallo vannblemmer!

Jeg har fulgt lillesøstra til bussen. Vi gikk tur og valgte en omvei. Vel framme oppdaget vi at bussen ikke kom før 50 minutter senere. Det kalles søndagsruter. Vi valgte da å gå gjennom en liten skog og via et knippe boligfelt og rykket dermed tilbake tre busstopp. Det passet perfekt; 50 minutter var brukt opp. Så gikk jeg hjem. Det er 3 kilometer fra busstoppet vi nå sto ved. Det hjelper så utrolig lite at gummistøvlene mine er aldri så fiiiine. Det gjør jammen vondt over alt etter nesten en mils marsj på asfalt i slik fottøy.

Men så er det tilsvarende fint å komme hjem, plassere føttene i en stor, sort balje (murerbøtte) med varmt grønnsåpevann, drikke varm chai-te, åpne en bok som er så ny at den knirker, og koseprate med pusekatt som maler bare man ser pent på henne.

- ikke helt som i ordtaket men nesten. Tidligere denne uken var jeg på trening. Faktisk flere ganger (skryt, skryt), men det er ikke vesentlig denne gangen. De av dere som har hengt med en stundt kjenner godt til min aversjon mot ting 'alle andre' har full kontroll på og som jeg selv ikke har begrep om. Derav opphavet til denne bloggen.

Så, jeg var på trening, og innimellom apparatene er det tre damer som kakler og bytter på å sitte på valgfri maskin. Nå i sommer er det veldig mange nye ansikter, mange som trener i god gammeldags joggedrakt eller shorts og t-skjorte. Det synes jeg er veldig fint! Spesielt når man er kliss ny og skal "ta seg sammen" uten å vite annet om det o store Treningsstudioet enn hvor inngangsdøren er.  Jeg blir glad av joggedrakter, utslitte joggesko, kortebukser og t-skjorter med firmareklame. Det viser at det faktisk er plass til alle - ikke bare dem som er brune og veltrente i fancyswancy treningstøy. Det er flest mennesker i gymtøy på treningen min nå enn det er mennesker i løpetights. 

De tre damene. De skravlet og lo og gymmet litt. Jeg aner ikke hva de holdt på med eller snakket om, jeg bare registrerte at de kom i gruppe fordi de delte på et apparat rett ved siden av der jeg holdt på. På Tre-ning-s-studioet mitt er det en egen avdeling til uttøying og trening på matter. Der er det også hengt opp noen slynger. De tre damene befant seg på et tidspunkt der samtidig med meg. Igjen registrerte jeg ikke annet enn at de hørte sammen og at de var tilstede.

Da jeg var ferdig med 'programmet mitt'  og tøyde ut fikk jeg uten å mene det med meg litt mer av de tre damene. Jeg hadde liksom ikke noe å fokusere på annet enn å strekke på meg, og damegruppen befant seg bare noen meter unna. De sto og fiklet med slyngene. To av dem prøvde å justere høyden, mens hun tredje fniste litt av dem. De to første spurte så om hvordan de skulle justere høyden på slyngene ned - de hadde nemlig funnet ut av hvordan de fikk dem oppover. Og enda litt høyere. Tredjedamen mumlet noe, og de to andre lurte på om hun egentlig ikke visste det, og hvordan de da skulle få slyngene ned igjen? Tredjedamen svarer ett eller annet og trekker sin slynge opp mot taket hun óg....

Jeg sto jo bare der, og det var helt tydelig at de ikke hadde peiling. Så, jeg spurte om de kanskje behøvde litt hjelp, og viste dem hvordan de fikk justert høyden nedover også. Det tok noen sekunder og et smil, og jeg tenkte ikke noe mer over situasjonen før jeg var på vei hjemover. Det var jo akkurat  slike situasjoner jeg var livredd for å havne i da jeg satte føttene innenfor Treningsstudioet første gang. Jeg er fortsatt bekymret for å rote ting til eller trene med solbriller, men nå er terskelen min for å spørre om hjelp atskillig lavere enn tidligere. I går f.eks spurte jeg en gutt om hjelp til å holde i mot på vektstangen mens jeg tok av x-antall kilo forrige bruker hadde latt stå på. Han kunne smilende fortelle at den ikke kom til å velte selv om jeg fjernet vekten på en side av gangen... Ups. Så lærte man noe den dagen også.

Uansett, de tre damene som surret og syntes det var flaut å innrømme at de ikke hadde peiling. I hvert fall den av dem som tydeligvis hadde vært der "minst én gang før" og dermed var forbildet til de to andre. De var bort i mot et speilbilde av meg selv. Tenk om jeg hadde visst at jeg selv trente på Treningsstudioet og at det bare var å spørre meg om hjelp dersom jeg rotet noe til? Det er nemlig slik det er. Jeg er ikke den eneste som trener med solbriller (okei, jo, jeg er muligens det), den eneste som bare har gymtøy ved innmelding, den eneste som ikke har begrep om hva maskinene heter eller hva de ulike øvelsene kalles -   eller den eneste som i grunnen ikke vet opp og ned på så veldig mye. Nå i sommer er det en overvekt av meg'er på treningen min. Det er veldig fint!

Jeg har grublet litt i dag... I går var jeg på trening, som planlagt. Det var veldig kjekt, lite mennesker og en snill gutt som hjalp meg å lete etter en 5 kg hantel som var borte. Det er rart at jeg synes det var så fyktelig-grusomt-skummelt å trene i frivektområdet sånn inntil for veldig kort tid siden. Nuvel, belønning og straff skulle jeg snakke om.

I dag skulle jeg gjøre "ingenting". Det vil si at jeg ikke skulle innom den lokale djymmen. Årsaken er at jeg har tatt meg sammen så mange ganger før, og jeg vet av erfaring at jeg synes det er kjempegøy å trene masse, ofte, hele tiden - og så blir jeg sliten, tiden strekker ikke til, og før jeg vet ordet av det har jeg gitt opp. Denne gang er avtalen min med meg selv at jeg bare skal trene etter RYP-programmet, og at hvis-og-om-og-men-og-at jeg har veldigveldigveldig lyst så kan jeg gå på timer utenom. Men det er ikke påkrevet. Jeg skal heller ikke gjøre om på hva jeg spiser i nevneverdig grad. Jeg skal ikke innføre dårlig mat hver tredje time (som får meg til å smugspise wienerbrød. Vi snakker smugspisingfor seg selv. Som om jeg på et eller annet vis ikke skal få med meg at jeg putter wienerbrød i munnen!) - og jeg skal heller ikke bruke tid på å skamme meg ut for at jeg fortsatt røyker.

Planen er god, og gjennomførbar. Jeg har kuttet ut nesten alt sukker, og kostholdet mitt er generelt sunt fra før av. Det er alt jeg spiser utenom som ikke er så sunt. I tillegg sitter jeg og stirrer inn i en pc-skjerm og flytter papirer hele dagen. Det hjelper liksom ikke. Nevnte jeg at vi har fått ny kaffemaskin på jobb, med lattemacciatomoccachinodelux? Ikke? Det har vi. "Yay".

Så for å oppsummere, hva har jeg gjort i dag? Brukt tid på å rakke ned på meg selv! Jeg vet ikke en gang at jeg gjør det, før jeg oppdaget at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gå noen tur som planlagt fordi jeg var så redusert fra gårsdagens festligheter. Greien er at inni hodet mitt så skulle jeg gå en veldig lang tur som innebærer vandring gjennom en skog og opp og ned et fjell. Etter som formiddagen skred fram, og jeg hadde gått løs på saftis og superchips, så fant jeg ut at nei, det kom til å bli for slitsomt å gå den lange turen, så da var det bare å gi opp og spise litt mer superchips. Senere på dagen hadde jeg en forestilling om at jeg skulle swiffe gulvene, vaske litt klær, dra og sjekke hesten på beite, bla. bla. Mange ting som skulle foregå etter at dette fjellet var forsert. Men, siden jeg isteden hadde begynt å proppe meg med kalorier, så kunne jeg jo bare gjøre ingenting isteden?!

Og det er dette som er greien. Jeg spiste nemlig ikke alt fettet i verden slik jeg drev og sa til meg selv. Jeg hadde spist frokost, og et par timer senere tok jeg én neve superchips med inn på stuen som selskap til den nye boken min - sammen med en bitteliten saftis og et glass Cola Zero. Helt fair, det er ikke helsekost, men det ødelegger virkelig ikke en uke med trening slik jeg fabler om i hodet mitt... (det ukjente antallet alkoholenheter fra gårsdagen  har angivelig sitt eget regnskap som går i null. Lord knows). I tillegg var jeg jeg kjempesliten fordi jeg bare hadde sovet 6 timer om natten. Det var helt urealistisk at jeg skulle på lang fjelltur - uansett valg av mellommåltid. Men dét registrete ikke jeg (helt med en gang).

Enden på historien? Jeg spiste ikke mer søppelmat enn det som er nevnt over. Dessuten er det helg, jeg driver ikke med diett, og om jeg har *lyst* på aspartamdrikke, sukkervannis og fritert potetmos så skal jeg spise det, uten å drive og ødelegge resten av dagens planer fordi jeg angivelig har tapt ett eller annet jeg ikke vet at jeg deltar i en gang. Jeg gikk i tillegg ikke på et fjell, men jeg gikk og tok sol, det er en tur på rett under 6 km. Jeg vasket klær (vaskemaskinen gjorde) og hang dem til tørk i solen. Ryddet. Leste bok. Sov litt. Laget middag. Besøkte jentene i den gamle stallen min. Dro og sjekket hesten på beitet. Plukket bær i hagen og kokte syltetøy for første gang i mitt liv - etter oppskrift fra en kokebok fra 60- tallet. Skravlet i en evighet i telefonen med en venninne. Og spiste jordbær med is til kveldsmat. Fordi jeg kan! Søndagen min kunne endt opp på sofaen, sammen med en bok og godterier bare fordi jeg var for redusert til å gå på fjellet, og måtte "straffes" med en søndsag på sofaen. Heldigvis evner jeg å ta meg sammen. Men virkelig, det er jammen skrudd. Istedenfor å fokusere på det jeg kan, orker/gidder og har lyst til, så valgte jeg (en liten stund) å bry meg med det jeg ikke kunne, orket/gadd eller hadde lyst til. Jeg var ikke klar over at jeg driver og straffer meg selv for noe jeg ikke en gang har gjort galt. Jeg håper ikke jeg har gjort det ofte - og jeg kommer til å være veldig (!) bevisst på tankemønsteret mitt fremover.

(ikke morsom, men fortsatt selvutleverende, post i dag) 

Hvorfor får jeg gangsperr av å løfte kjempelette vekter og trene i til sammen tre kvarter? Jeg har heller ikke observert at bonuskiloene har blitt borte.... Det er mulig at restutisjonsperioden er litt lenger enn to dager, men snart er de borte av seg selv, det er jeg overbevist om!

Gangsperren var så ille at jeg har måttet gå baklengs ned trapper. Uansett hvor hardt jeg prøver, så lander føtene mine tå-hæl når jeg glemmer å fokusere på gåing. Det gjør jammen v-o-n-d-t å ta seg sammen (igjen)! I går var egentlig treningsdag, men jeg hadde så støle bein at jeg måtte holde meg fast i toalettringen for å klare å sette meg ned på do. Det var ganske urealistisk at jeg skulle klare knebøy med vekt, når jeg ikke en gang maktet å balansere min egen kroppsvekt ned på huk.

Så, mens jeg håpet at gangsperren skulle bli bedre ut over dagen i går, så rakk treningssenteret mitt å stenge dørene. De lukker tidlig nå i ferien, og enda tidligere om fredager og lørdager. Med andre ord, jeg slapp å lure på om jeg kom til å klare knebøy eller ikke. Men, jeg har en avtale med meg selv at jeg skal trene annenhver dag/minimum tre dager i uken, og i går var treningsdag. What to do what to do.... Jeg motet meg opp og snørte på løpeskoene.. O gru! Det er ikke gøy i juli heller skal jeg si dere. Men, jeg gjenomførte en runde på 7 km, med "en sang løp - en sang gå". Det var gjennomførbart, og jeg fikk "løpt" 4 sanger, noe som i grunnen passer med de 4x4 intervallene man egentlig skal gjøre på grunnprogrammet i RYP. De har jeg tatt bort. Løping - i oppoverbakke (!) får meg til å ville åpne en fotsoppfarm framfor å løpe videre.

- at jeg allerede er begynt å komme i knallform óg bli kjempesterk! Jeg var tross alt på trening i går, etter to måneders pause...

Kort fortalt; verden har gått av hengslene. Det vet vi alle sammen, så det velger jeg å ikke kommentere videre. I min lille sfære gikk ting ganske trått etterhvert som sommeren begynte å melde sin ankomst. Ponnihesten ble alvorlig skadet, vi gikk inn i høysesong på jobb - med tilhørende stress og overtidsjobbing, det nye gamle huset tar inn vann og ting var generelt slitsomt. Så ble det roligere på jobb, så da ble jeg syk. Først med bronkitt og neste uke med 'influensa'; "Du har veldig høy CRP og vi vet ikke hva det skyldes annet enn at du har en infeksjon i kroppen. Det er nok influensa". Yay. Etterpå deeet gikk jeg på jobb og jobbet som en helt for å komme gjennom alt som har hopet seg opp mens jeg hadde vært borte. Så dro ponnien på ferie, og for snart to uker siden fikk jeg ferie.

Det var den korte oppsummeringen.  

I går troppet jeg altså opp på det lokale djymmet, sånn at jeg kan komme i knallform og se smashing ut. Inni meg tror jeg at det holder at jeg bare tar meg tid til å stikke innom treningssenteret så ordner dét seg. Tante Gunn har falt fra, treningsmessig, og koser seg nok med Stratos i dette øyeblikk kjenner jeg henne rett. Jeg derimot prøver å være 'flink' og ta meg sammen. Slik jeg har gjort så mange ganger før. Det er tross alt straks august - det bruker å være den måneden med mest parkeringsplassmangel i løpet av hele treningssenteråret. Det er tross alt da vi tar oss sammen; august og januar. For øvrig så er det nå to år siden jeg satte tærne innom et treningssenter for første gang i mitt liv. Jeg henger fortsatt med, om enn i rykk og napp. Det hadde jeg faktisk ikke trodd jeg skulle.

Jeg har startet på nytt på RYP programmet. Hesten min har sommerferie til utgangen av august. Jeg skal fint klare å gjennomføre de 6 første ukene. Etter det blir det verre. Stall hver dag etter jobb, studiestart og forsøk på et sosialt liv har en tendens til å spise opp de våkne timene mine. Vi får se hvordan det går. Jeg er i hvert fall på trening igjen, i frivektområdet. ALENE! Huhei! (ja, jeg er kry)